Wow, hva er det egentlig å si om året 2020? Nå er det til slutt over, og hodet mitt prøver å fortelle meg at det ikke er så mye bra å skulle se tilbake på – men tanken føles allikevel ikke helt overbevisende ut.
Jeg husker tilbake til for et år siden, slutten på 2019 og alle tankene jeg hadde for hva 2020 skulle bringe med seg. Denne starten på et nytt tiår – det jeg overbeviste meg selv om, var at dette skulle være tiåret for å leve mer som mitt autentiske jeg. Det var hovedsaklig det 2020 skulle bringe med seg. Jeg var til slutt endelig ferdig med en bachelor, hadde kapret og begynt i drømmejobben, flyttet for meg selv – alt var lagt til rette. Og året begynte supert, først og fremst startet jeg med å feire å ha overlevd et kvart århundre her på jorda, som på mange måter har vært en bragd i seg selv. Ellers var det i hovedsak jobb som sto på planen, mitt første halvår med årsoppgjørsrevisjon startet og muligens den bratteste lærekurven jeg hadde møtt så langt i mitt liv. Jeg skaffet meg også abonnement på treningstudio og var klar for å få orden på alt – tre dager senere så stengte verden.
Alt ble satt på vent, treningssentret stengte, det samme gjorde kiropraktoren hvor jeg hadde ukentlige behandlinger. Hjemmekontor ble regelen, og plutselig skulle denne bratte læringskurven klatres på egenhånd. Alt ble avlyst, manglende trening og behandling førte til sykemelding, samtidig som det å bo alene plutselig ikke føltes fullt så positivt da en måned plutselig passerte uten noen form for fysisk kontakt – ikke én klem. Som sikkert for veldig mange andre – om ikke de fleste – føltes alt plutselig gankse mørkt. Noen overreagerte og førte negativitet med seg uansett hvor de gikk, andre tok det ikke i nærheten av seriøst nok og gikk løs på den resterende tålmodigheten.
Men denne halvannen måneden, eller noe deromkring, definerer på ingen måte mitt år. Det var definitivt en periode der jeg hadde mer vondt enn jeg har hatt på mange år, og tanken på å våkne dagen etter ikke var den mest fristende. Men treningssenterene åpnet igjen, det samme gjorde kiropraktoren, og sakte, men sikkert så ble det også bedre.
Kompisen jeg hadde lånt TV av trengte den tilbake, og i steden for å låne igjen den jeg hadde hatt tidligere av mamma og pappa bestemte jeg meg for å ikke lenger ha TV. Prøve å fokusere mer på andre ting, blant annet bøker – plassen TVen hadde brukt ble nå utnyttet til plass for enda en bokhylle og ikke fullt så sakte, fylte denne også seg opp. Raskt følte jeg meg bedre. Været ble varmere, og det meste av fritid ble brukt på et picnik pledd på koigen med ei bok i hånda sammen med en kompis. Samtidig fant jeg ut at jeg ville slutte å trene på en måte jeg følte jeg burde, og heller fokusere på å trene på de måter jeg virkelig elsker. Og dermed startet jeg opp igjen treningen for å bli sterk – med de utfordringer kroppen min har vil det ta litt tid for ikke å ødelegge den, men så vidt jeg er kjent så har jeg akkurat det. Slik ble også vektløfting og en og annen bokseøkt igjen en del av rutinen.
Med at alt annet ble avlyst ble det plutselig mye tid til meg og de tingene jeg virkelig elsker. Det var ikke noe annet sted jeg heller burde vært, så jeg kunne like greit lese eller trene. Og for å toppe det kom en kollega for et par måneder siden med en leilighet til leie annonse og spurte om dette kanskje kunne være aktuelt for meg. En absolutt flott, lys og åpen leilighet med et lite uteområde og alt.
Når jeg tenker tilbake på 2020 så er ikke det for meg det året hvor Covid ødela alt for meg, som det dessverre har gjort for mange andre. Jeg er heldig nok til at 2020 var året hvor Covid ga meg tid til megselv, og at jeg var på en plass i livet hvor jeg var i stand til å ta denne muligeten og gjøre det beste ut av det. Jeg vil huske 2020 som året hvor jeg fant igjen min altoppslukende kjærlighet til bøker og leste meg gjennom 57 bøker – mer enn 23 000 sider – mot de 16 bøkene – 6 442 sider – som var mange i 2019. 2020 blir året hvor jeg først etter pandemien begynte gikk opp to kg og slo meg til ro med meg selv og at fokuset i steden skulle ligge på bygging av muskler, og nå uten å ha gjort annet enn å trene på måter som gjør meg glad plutselig (plutselig som i løpet av de siste 6 månedene) har gått ned nesten 10 kg. Det vil være året jeg overkom så mye, og lærte meg å elske jobben min enda mer ved å lære hva jeg kunne komme meg gjennom i den. Og det vil være året hvor jeg helt på tampen flyttet inn i en fantastisk leilighet jeg kan se for meg å thrive i frem til jeg har spart opp nok til å kjøpe meg noe eget.
Jeg vet jeg er utrolig heldig. Og selv om dette året – som alle andre – har bydd på betydelig utfordringer, og det ikke hver dag har vært like enkelt å en gang ta dagen som den kommer, vil jeg ikke velge å fokusere på de tingene. Jeg avslutter 2020 på topp til tross for at ikke alt jeg hadde planlagt for dette året kunne gjennomføres. Jeg velger heller å ta alt jeg har fått og prise meg lykkelig for alt sammen. Jeg klarte dette året også, og til tross for litt tvil underveis her så ga det meg akkurat det jeg forventet av det da det begynte: det hjalp meg å leve mer som mitt autentiske jeg.
Godt nyttår alle sammen!
Kine Lovise 