God dag! Eller, jeg håper i hvert fall du har en god dag. Her er den faktisk ganske grei. Det er litt mye om dagen, slik at jeg er forholdsvis sliten. I tillegg til at jeg nå har rukket å begynne å grue meg ganske mye til deltagelse i Holmenkollstafetten som er i helga, den greide jeg nemlig å melde meg på tilbake i februar med laget BDO Innlandet meldte på. Tanken var jo selvfølgelig da at jeg jo ville ha god tid til oppkjøring, men som du sikkert gjetter så gikk det ikke helt etter planen. Jeg endte jo bare en uke eller noe senere opp med å starte mars med influensa, før jeg rakk å trene en uke igjen før jeg avsluttet mars med å til slutt også få denne kjente pandemien. Allikevel skulle jeg da ha igjen ca. en måned med oppkjøring, men da jeg tror kroppen min egentlig virkelig ikke ville være med på dette bestemte den seg for at ryggen min ikke var fornøyd med all stillesittingen i forbindelse med sykdom, så da ble det igjen utsatt. Så da dette til slutt endelig roet seg ned alt sammen for litt over en uke siden, var det plutselig bare 10 dager igjen.
Men alt sammen til tross, ser det allikevel til å kunne gå over all forventing. På grunn av skade i nakken og ryggen så sluttet jeg å løpe eller jogge i nesten sin helhet da jeg var 14 år, og har etter at jeg igjen fikk grønt lys kun gjennomført et lite utvalg intervaller på mølle. Og så vidt jeg vet er det meste jeg tidligere har jogget eller løpt sammenhengende vært på absolutt maks 3 min. Dette gjorde at til tross for at jeg har endt med en etappe på “kun” 720 meter, så føltes dette svært overveldende med så dårlig oppkjøring. Med beskjed om at det eneste kravet de hadde her var at jeg skulle gjøre mitt ytterste for å komme meg til neste veksling, startet jeg opp. Tirsdag forrige uke hovnet halsen opp, jeg brøyt meg og sjanglet av gårde etter intervaller på 100m gå og jogg om hverandre på sum 8 minutter, på lørdag jogget jeg for første gang hele etappen sammenhengende på 6 min og 20 sek. Og i går jogget jeg igjen hele sammenhengende, men nede på 5 min og 40 sek!!
Hode og kroppen funker på spesielle vis, og jeg er merkverdig stolt over egen innsats. Ikke bare at jeg nå faktisk greier å jogge i en viss tid sammenhengende. Men fordi jeg greide å sette meg ned å fortelle meg selv at det er helt greit å bare komme i mål, og alt du gjør herfra vil bare kunne gjøre situasjonen bedre. Jeg bestemte meg for at om jeg bare greide å bygge opp stamina til å svært rolig jogge hele etappen sammenhengende så skulle jeg gråte av glede. Og da det skjedde allerede på lørdag, så gjorde jeg nettopp det – viktig å holde løftene du gir deg selv også. Treningen fortsetter de neste dagene før løpet til slutt er på lørdag, og deretter skal jeg fortsette å sette opp løpemål å jobbe mot – neste blir en km sammenhengende. Kanskje jeg blir en jogger jeg og, ikke bare styrke?
Hva med deg? Noe ønske om å bli en jogger, eller kanskje du allerede er det? Og ikke minst, skal du delta eller se på Holmenkollstafetten på lørdag?
Kine Lovise 