De som kjenner meg er nok ikke veldig uenige når jeg sier at jeg stort sett alltid har ment og tenkt ganske mye om det absolutt meste. Ikke har det vært tilstrekkelig å holde det bare for meg selv heller, det har vært lange skolestiler, eks antall Piczo hjemmesider (for de av dere som husker de), blogger, YouTube og alle andre sosiale medier basert på mer short form innhold, i tillegg til lange fysiske samtaler. Den ene tingen som alltid har vært sikkert er at jeg har mye å si, og at jeg har hatt alle planer om å finne måter å si det på.
Ikke alltid vært super populært – litt avhengig av tema og forum – men dette er uansett en side ved meg jeg har og fortsetter å sette veldig pris på ved meg selv. Jeg liker at jeg har noe å si, at jeg mener noe og tørr og evner å si det høyt. At jeg også er villig til å møte kritikk og høre hva andre tenker og mener i de samme temaene, og ha mulighet til å lære og videreutvikle meg – også når vi ender med å fremdeles være svært uenige på noen spesifikke punkter også når samtalen er over.
Da jeg for et par uker siden satt meg ned en fredagkveld med skriveblokka i sofaen, i den formening å si noe, og ikke greide å skrive noe annet enn at jeg vet ikke om jeg har noe å si, så falt alt litt sammen for meg. Hva var det som hadde skjedd? Jeg prøvde å komme på sist jeg gjennomført greide å fullføre en hel tanke og mening om noe gjennomtenkt, og kom ikke på noe. Jeg var så overveldet, og full av inntrykk at jeg ikke greide å se hvor jeg skulle starte å nøste opp igjen i et hode fullt av scrolling og prokrastinering. Jeg visste fremdeles jeg mente mye; at jeg var og er sint på verden, at jeg var frustrert over situasjonen både jeg og verden totalt står i. Når jeg allikevel skulle prøve å formulere meg for å få dette ut av hode så sa alt sammen bare stopp!!
Den aha-opplevelsen hadde meg hulkende. For hvordan hadde jeg ikke en gang fått med meg at jeg hadde mistet kapasiteten til å gjøre noe av det viktigste for meg – ikke bare dele, men det å dele på en meningsfylt måte. På måter som kunne ha betydning for noen, og ikke bare det relatable øyeblikket når sokken setter seg fast rundt døra på vaskemaskinen, eller når cola boksene du glemte i fryseren har eksplodert. De innleggene i stedet som bidrar til å også skape nye tanker, ideer og motivasjon hos andre mennesker. De som er til ettertanke, eller som gir virkelige innblikk i mitt eller andres liv. Der hvor jeg har følt, opplevd eller lært noe som forhåpentligvis også kan ha innvirkning på andre!
Alt dette fikk meg til å stille enda litt mer spørsmål til hvordan mine vaner og rutiner tilknyttet sosiale medier egentlig kunne ha påvirket meg. Jeg hadde allerede begynt å kjenne på at balansen mellom innhold jeg inntok, og egen output hadde fått feil vekt fordeling, men ikke helt tatt innover meg hvor vesentlig den var. For jeg delte jo fremdeles stories hele tiden både på Snapchat og på Instagram, god morgen bildene fra heisen, maten eller den blå himmelen. Men det var kun deling av de tingene som bare lager en summelyd i hverdagen til oss alle. Jeg har filmet en god del innhold, men fordi alle timene utenfor jobb gikk til løpende vedlikehold av meg og livet, eller scrolling – så fant jeg aldri tid til å redigere de og poste noe. Og jeg prokrastinerte på Instagram – eller til og med scrollefunksjonen på Snapchat som ikke er basert på noen foretrukket algoritme for å si det slik – til det ikke lenger var noen vits å sette seg ned for å skrive noe her heller. Plutselig satt jeg der og hadde bare fått litt veldig nok.
Fra før av hadde jeg allerede gjort så Instagram og Facebook ikke syntes på hjemskjermen og måtte søkes opp for å gås inn på, og verken disse eller Snapchat hadde noen varslinger på før jeg først hadde valgt å gå inn på appen. Det ble tydelig at for meg holdt ikke det lenger, og det så hadde hjulpet en dag eller to. Og på en dagtur for å besøke noen venner på ei hytte for helga tok jeg opp tanken at jeg tror jeg nesten bare må slette disse appene for en periode – ta en skikkelig detox. Spørsmålet var når hadde jeg eventuelt tenkt til å starte? Dette var da allerede bare lørdag, dagen etter. Jeg sa jeg vurderte å starte allerede dagen etter.
Søndag hadde jeg og Anniken en liten kvartals workshop for årets mål og planer som vi så gjerne har, hvor jeg igjen tok opp tanken og vi snakket litt mer om hvorfor og så på skjermtiden på telefonen som ga enda mer innblikk i hvor ille det faktisk hadde blitt. Og vi ble enige om at det var ingen tvil – skulle jeg greie å fortsette å jobbe målrettet og effektivt mot de mål og planer jeg har for både fremtiden og det nærmeste året, så måtte det drastiske tiltak som dette til. Og samme kveld delte jeg en story som sa jeg ble borte i hvert fall tre uker, og skulle de nå meg så var det vanlig telefon og meldinger, Messenger eller Whatsapp som gjaldt, før Snapchat, Instagram og Facebook alle tre ble slettet fra telefonen (TikTok har jeg allerede vært av i to år heldigvis).
Så er det bare å se hvordan dette går, og om hypotesen min om at det er all scrollingen og deling uten mening som har stjålet kapasiteten og evnen min til å dele litt mer gjennomtenkt og av betydning. Muligens et lite hint bare i dette innlegget? Oppdateringer kommer hvert fall, så her er det bare å følge med. Det kan gjøres ved å følge facebook siden min HER, eller ved å abonnere på nyhetsbrev for bloggen nederst på siden HER og få mail hver gang jeg poster et nytt innlegg.
Har du vurdert en SOME detox enda? Eller kanskje du allerede har tatt steget? Hører gjerne dine erfaringer i kommentarfeltet under!
Kine lovise Fredriksen 