Kine lovise Fredriksen

Blog

  • Social Media Detox – Update 10 dager inn

    Social Media Detox – Update 10 dager inn

    Reglene har vært enkle – null sosiale medier med negative scrolle muligheter for meg på telefonen. Facebook, Instagram og Snapchat slettet – TikTok sluttet jeg å bruke for halvannet år siden, så der var jeg good heldigvis. Der ligger det nå for mange varsler til at jeg evner å starte igjen, så det er forsåvidt greit. Men status etter 10 dager var som følgende: 

    Jeg er bare kommet til dag 10 helt uten det som ofte er de typiske sosiale medier appene på telefonen. Men allerede kan jeg si jeg ærlig kjenner den positive effekten det har på meg. Ikke for å prøve å påstå at det ikke også har kommet med sine utfordringer!! Men jeg kjenner allerede at jeg gjør alt med bare litt mer intensjon. Jeg mister ikke tid på samme måte, og den mest uventede, men muligens største effekten er hvor mye raskere jeg allerede kjenner jeg evner å ta avgjørelser. Det er som at i å fjerne mitt største prokrastineringsverktøy, så gidder jeg ikke en gang å prøve å finne unnskyldninger for å utsette en beslutning som ikke krever mer gjennomtenking eller ettertanke. Jeg plukker bare opp en bok og setter meg og leser den (av de jeg allerede har begynt på i tillegg), jeg velger bare et show å se en episode av mens jeg spiser middag, uten at middagen rekker å bli kald først. Jeg kommer på noe å gjøre, også starter jeg det bare. 

    Når jeg skriver det ned kjennes det så simpelt ut, at jeg nesten blir litt kvalm av å ha kjent stor nok forskjell først allerede etter under en uke at jeg tenkte så mye over det. Men når jeg sier det på den måten i tillegg, så ser jeg også at all scrollingen nok har bidratt til å holde depresjonen mer trykt ned over hode mitt enn fryktet, og fôret den enda mer enn jeg kunne ha sett for meg. Ikke for å si at den ikke fremdeles er der – da burde det ha vært enklere å også få tatt den dusjen, og alle disse andre tingene som kun handler om å ta vare på seg selv. Men til tross for at mengden scrolling økte med de depressive episodene med mye fremtidsangst etter noen svært harde mentale smeller den siste tiden. Skapte det uten tvil en sterk negativ sirkel som gjorde det vanskeligere å komme seg ut av det i tillegg. Uansett hvor underbevisst klar jeg var over det, og hvor enkelt det kan føles å ha tatt den avgjørelsen om å ta en full stopp pause akkurat nå, så var det overhode ikke det. Spesielt ikke med tanke på hvor lenge jeg har følt på behovet, og hvordan begeret nå til slutt rant over da jeg ikke kunne huske hva det var jeg selv egentlig har å si og dele med verden. 

    Jeg skal passe på å ikke bli for high and mighty her riktignok da jeg har lest at de samme typene ekstase og «winning at life» følelsene de første par ukene også er svært vanlige i avvenning av andre typer avhengighet, før de krasjlander og alt føles vanskeligere igjen. Og jeg kan også håpe så mye jeg vil at det ikke er fullt så sammenlignbart, men jeg tørr på ingen måte å påstå heller at det er helt usannsynlig. Med tanke på hvor mye jeg fremdeles strekker meg etter telefonen uten å tenke over det før jeg sitter der og bare «ja, hva nå?» når jeg ikke har noe å gå inn på, så er det ingen tvil om at det er snakk om avhengighet. 

    Planen var foreløpig å laste de ned igjen rundt 17. mai etter ca. 3 uker uten, men jeg kjenner akkurat nå at det absolutt ikke frister. Ikke fordi jeg ikke savner å både bli inspirert av andre, og mest av alt dele mer løpende fra eget liv!! Men fordi jeg absolutt ikke føler meg nesten sikker på at jeg ikke vil havne rett tilbake i de svært negative vanene mine rundt disse appene. Kanskje jeg forsvinner et halvt år i stede, og ser hva jeg kan utrette uten de? Kanskje jeg aldri laster de ned igjen, og kun belager meg på å dele via tilgang på PCen? Litt for tidlig å si akkurat nå enda, men jeg har i hvert fall blitt helt sikker på at jeg aldri ønsker å gå tilbake til å bruke de på samme måte som jeg gjorde spesielt den siste tiden før jeg valgte å fjerne de helt. 

    Får se hvordan de neste 10 dagene går først?

  • Nasjonaldagen 17. mai 🇳🇴

    Nasjonaldagen 17. mai 🇳🇴

    I går var 17. mai – grunnlovsdagen – dagen vi i Norge feirer at vi i 1814 fikk på plass vår egen grunnlov; enstemmig vedtatt av Riksforsamlingen på Eidsvoll (dagen før) og signert, og Christian Frederik ble valgt til Norges konge. Vi samles i store og små gjenger, gratulerer hverandre – kjente og ukjente – med dagen, ser på barnetog, russetog, korps, og mange flotte bunader og finstaser i mange slag. Den delen jeg kanskje setter mest pris på er først og fremst hvor sosialt akseptert det er å spise så mange is man orker, minst en pølse, også enda mer kaker og is med jordbær (helst) etterpå igjen. I tillegg til å ha en fridag å bruke med venner og bekjente selvfølgelig, hvor jeg kan være akkurat så ekstra som jeg ønsker og fremdeles passe fint inn med resten.

    Til tross for at Grunnloven i år ble hele 202 år gammel, er ikke feiringen slik vi kjenner den i nærheten av like gammel. Noen har greid å feire litt på noen vis siden starten, men med en vesentlig hump i vegen først på 1820 tallet med personalunionen (første møte med det ordet personlig, hei Google AI) med Sverige, under samme konge Karl Johan, som ikke var like interessert i den norske selvstendighetsbevegelsen 17. mai feiringen representerte. Her ble 1829 et lite gjennombrudd hvor militære styrker angrep en folkemasse på Stortorget som feiret dagen og ikke ville gå hjem utpå kvelden (vi har ikke nødvendigvis forandret oss noe voldsomt, heheh) i det som senere er kjent som Torgslaget. På denne feiringen var også selveste Henrik Wergeland, som ved sine taler og dikt anses å være den som virkelig gjorde 17. mai til en feiret nasjonaldag i større og større kretser i det vidstrakte norske land – med senere hjelp også av Bjørnstjerne Bjørnson som tok initiativ til det første barnetoget i 1870. Et tog den norske kongefamilien har hilst til fra balkongen i Oslo siden 1906 – minus den neste vesentlige humpen i vegen i form av okkupasjonsårene 1940 til 1945. En tid det igjen ble forbudt å både gå i tog og i det hele tatt å bruke fargene i det norske flagget en gang på klærne. Fun fact så er – om ikke dagens russetradisjoner, så i det minste – tradisjonen for russens medvirkning til dagen ca. like lang som kongefamiliens vinking!

    I går må jeg innrømme at jeg ikke tenkte spesielt mye på noe av dette. Jeg fikk på meg bunaden, og fikk for første gang gått med den tilhørende jakken jeg fikk for noen år siden da temperaturen ikke akkurat var skyhøy. Allikevel fokuserte jeg videre på inntak av minst tre is, tror det også ble hele fire pølser, og et par bakværk til å toppe det hele av. Jeg så barnetog i Hamar sentrum, nikket i takt til noe som må ha vært minst en håndfull korps, og mistet som vanlig følelsen i føttene av bunadsskoene. Det ble lange og gode samtaler med gode venner, og grilling og regn i svært norsk tradisjon. Helt generelt var fokuset på god stemning og gode minner – og uten sosiale medier på telefonen gjaldt det også å være bare tilstede der jeg var og de jeg var med.

    I dag derimot lar jeg meg i større grad minnes om hvor heldig og privilegert jeg er som har mulighet til å gjøre akkurat det i går. Det har ikke alltid vært tilfelle i Norge – hvor to århundre har gått siden Grunnloven kom, men hver av de to århundrene har hatt sin periode med ufrihet. Er vi heldigere i det neste århundret, eller vil vi også møte vår runde som eventuelt også forhåpentligvis vil ende i vår favør som de to siste. Og selv om vi i Norge kan føles oss så heldige akkurat nå, vet vi også at det i mange deler av verden – i nesten hver verdensdel – er mennesker som ikke er like heldige. Både de som har kjent på ufriheten så lenge at alt for mange nesten ikke kan huske hvordan frihet føles, og de som har den så friskt i minnet at hver dag en en kamp om å ikke la minnene dø hen.

    Jeg kan tulle med vår historie over fordi uansett hvor mange ufriheter jeg kan mene å ha kjent på, så er mitt lands frihet og rett til å eksistere det eneste jeg personlig kjenner. Det lar jeg meg i dag prises lykkelig over at er tilfellet, og håper at skal fortsette. Det er noe jeg i dag også minnes at er et tapt håp for alt for mange. Noe jeg har et brennende ønske om at færrest mulig skal måtte kjenne på i fremtiden, til tross for at vi i ikke har hatt så mange voldelige konflikter på samme tid siden 2. verdenskrig. I en rapport fra 2025 var det 56 aktige kriger, med Ukraina, Palestina og Sudan som de tre dødeligste. Jeg unner de alle å kjenne de følelsene jeg kunne sitte med i går! Vi har alle nok av andre utfordringer å møte og overkomme, om vi ikke skal måtte kjempe for det som burde være det mest grunnleggende i tillegg.

    Jeg har ikke noe svar eller noen løsninger, bare brennende ønsker og drømmer for en bedre fremtid for oss alle. Så var det bare å håpe da, at vi finner løsningen på vegen – for så lenge noen har håp, så er det vel håp? Eller noe sånt.

    Kilder:
    https://snl.no/17._mai
    https://snl.no/Torgslaget
    https://www.forskning.no/krig-og-fred/har-ikke-vaert-sa-mye-krig-i-verden-siden-2-verdenskrig-ifolge-ny-rapport/2503692
    Mine bilder

  • Social media detox – planen

    Social media detox – planen

    De som kjenner meg er nok ikke veldig uenige når jeg sier at jeg stort sett alltid har ment og tenkt ganske mye om det absolutt meste. Ikke har det vært tilstrekkelig å holde det bare for meg selv heller, det har vært lange skolestiler, eks antall Piczo hjemmesider (for de av dere som husker de), blogger, YouTube og alle andre sosiale medier basert på mer short form innhold, i tillegg til lange fysiske samtaler. Den ene tingen som alltid har vært sikkert er at jeg har mye å si, og at jeg har hatt alle planer om å finne måter å si det på. 

    Ikke alltid vært super populært – litt avhengig av tema og forum – men dette er uansett en side ved meg jeg har og fortsetter å sette veldig pris på ved meg selv. Jeg liker at jeg har noe å si, at jeg mener noe og tørr og evner å si det høyt. At jeg også er villig til å møte kritikk og høre hva andre tenker og mener i de samme temaene, og ha mulighet til å lære og videreutvikle meg – også når vi ender med å fremdeles være svært uenige på noen spesifikke punkter også når samtalen er over. 

    Da jeg for et par uker siden satt meg ned en fredagkveld med skriveblokka i sofaen, i den formening å si noe, og ikke greide å skrive noe annet enn at jeg vet ikke om jeg har noe å si, så falt alt litt sammen for meg. Hva var det som hadde skjedd? Jeg prøvde å komme på sist jeg gjennomført greide å fullføre en hel tanke og mening om noe gjennomtenkt, og kom ikke på noe. Jeg var så overveldet, og full av inntrykk at jeg ikke greide å se hvor jeg skulle starte å nøste opp igjen i et hode fullt av scrolling og prokrastinering. Jeg visste fremdeles jeg mente mye; at jeg var og er sint på verden, at jeg var frustrert over situasjonen både jeg og verden totalt står i. Når jeg allikevel skulle prøve å formulere meg for å få dette ut av hode så sa alt sammen bare stopp!! 

    Den aha-opplevelsen hadde meg hulkende. For hvordan hadde jeg ikke en gang fått med meg at jeg hadde mistet kapasiteten til å gjøre noe av det viktigste for meg – ikke bare dele, men det å dele på en meningsfylt måte. På måter som kunne ha betydning for noen, og ikke bare det relatable øyeblikket når sokken setter seg fast rundt døra på vaskemaskinen, eller når cola boksene du glemte i fryseren har eksplodert. De innleggene i stedet som bidrar til å også skape nye tanker, ideer og motivasjon hos andre mennesker. De som er til ettertanke, eller som gir virkelige innblikk i mitt eller andres liv. Der hvor jeg har følt, opplevd eller lært noe som forhåpentligvis også kan ha innvirkning på andre! 

    Alt dette fikk meg til å stille enda litt mer spørsmål til hvordan mine vaner og rutiner tilknyttet sosiale medier egentlig kunne ha påvirket meg. Jeg hadde allerede begynt å kjenne på at balansen mellom innhold jeg inntok, og egen output hadde fått feil vekt fordeling, men ikke helt tatt innover meg hvor vesentlig den var. For jeg delte jo fremdeles stories hele tiden både på Snapchat og på Instagram, god morgen bildene fra heisen, maten eller den blå himmelen. Men det var kun deling av de tingene som bare lager en summelyd i hverdagen til oss alle. Jeg har filmet en god del innhold, men fordi alle timene utenfor jobb gikk til løpende vedlikehold av meg og livet, eller scrolling – så fant jeg aldri tid til å redigere de og poste noe. Og jeg prokrastinerte på Instagram – eller til og med scrollefunksjonen på Snapchat som ikke er basert på noen foretrukket algoritme for å si det slik – til det ikke lenger var noen vits å sette seg ned for å skrive noe her heller. Plutselig satt jeg der og hadde bare fått litt veldig nok. 

    Fra før av hadde jeg allerede gjort så Instagram og Facebook ikke syntes på hjemskjermen og måtte søkes opp for å gås inn på, og verken disse eller Snapchat hadde noen varslinger på før jeg først hadde valgt å gå inn på appen. Det ble tydelig at for meg holdt ikke det lenger, og det så hadde hjulpet en dag eller to. Og på en dagtur for å besøke noen venner på ei hytte for helga tok jeg opp tanken at jeg tror jeg nesten bare må slette disse appene for en periode – ta en skikkelig detox. Spørsmålet var når hadde jeg eventuelt tenkt til å starte? Dette var da allerede bare lørdag, dagen etter. Jeg sa jeg vurderte å starte allerede dagen etter. 

    Søndag hadde jeg og Anniken en liten kvartals workshop for årets mål og planer som vi så gjerne har, hvor jeg igjen tok opp tanken og vi snakket litt mer om hvorfor og så på skjermtiden på telefonen som ga enda mer innblikk i hvor ille det faktisk hadde blitt. Og vi ble enige om at det var ingen tvil – skulle jeg greie å fortsette å jobbe målrettet og effektivt mot de mål og planer jeg har for både fremtiden og det nærmeste året, så måtte det drastiske tiltak som dette til. Og samme kveld delte jeg en story som sa jeg ble borte i hvert fall tre uker, og skulle de nå meg så var det vanlig telefon og meldinger, Messenger eller Whatsapp som gjaldt, før Snapchat, Instagram og Facebook alle tre ble slettet fra telefonen (TikTok har jeg allerede vært av i to år heldigvis). 

    Så er det bare å se hvordan dette går, og om hypotesen min om at det er all scrollingen og deling uten mening som har stjålet kapasiteten og evnen min til å dele litt mer gjennomtenkt og av betydning. Muligens et lite hint bare i dette innlegget? Oppdateringer kommer hvert fall, så her er det bare å følge med. Det kan gjøres ved å følge facebook siden min HER, eller ved å abonnere på nyhetsbrev for bloggen nederst på siden HER og få mail hver gang jeg poster et nytt innlegg. 

    Har du vurdert en SOME detox enda? Eller kanskje du allerede har tatt steget? Hører gjerne dine erfaringer i kommentarfeltet under! 

  • AN EMOTIONAL ROLLERCOSTER – MOVING VLOG PART 1

    The last Monday of 2025, and the first of week 1 in 2026, I got the message that my landlady had other plans for my apartment and that I had to find other accommodations. Setting me up for a move in the middle of busy season as an auditor that I had no interest in! Luckily I could also be freed from the three month agreement earlier if I found somewhere else quickly – so that was the agenda. Come with me as I go through the ups and downs of trying to handle this emotionally, while also keeping up with normal life and trying to figure out a chaotic start to the new year! ♥️✨

  • 12 books to read for International Women’s Day

    12 books to read for International Women’s Day

    Directing you to some of the people who have explained it best. Here you’ll find books both on the statistics on the lives of and situations women and girls find themselves in, as well as books on how to make the best of it and find your power!

  • 2025 YEAR IN REVIEW

    2025 YEAR IN REVIEW

    Go through the year that has ended with me, and get an example of how you can do the same and why it can make a difference in how you plan and makes goals for the year to come.

    You want to share anything about your 2025? Do you plan to do this more in detail, or have you maybe already done so?

  • Work week in my life

    Work week in my life

    I denne ukens video tar jeg dere med på en arbeidsuke i mitt liv – den vanlige gode hverdagen, med dens rutiner og opp og nedturer.

  • Holmenkollstafetten 2025

    I denne ukens video tar jeg dere med på prep og gjennomføring av Holmenkollstafetten 2025 hvor jeg løper sammen med “drikkelaget” – aka laget som stiller for å være med på banketten etterpå – til BDO Romeriket, da Innlandet ikke greide å stille lag i år. Det var en fullspekket dag, med utrolig mye folk og helt fantastisk vær! Videoen er i hovedsak på engelsk!

  • Holiday weekend VLOG

    I denne ukens video tar jeg deg med på en rolig langhelg hjemme. Her gjør jeg alle de små tingene som bidrar til at livet går litt enklere resten av tiden, og som gjør at jeg føler meg litt bedre bedre generelt. Det blir selvpleie, husarbeid, joggetur og shopping.

    Om du ønsker å sikre deg å få med deg neste video er det bare å abonnere på nyhetsbrev fra denne bloggen for å få mail hver gang et nytt innlegg deles, eller bli subscriber på Youtube. Du finner meg også på de fleste sosiale medier under “kinelovise” !

    Q: Hva skal til for at du føler deg litt bedre i hverdagen?

  • Spring Closet Cleanout

    Jeg er tilbake på Youtube (igjen), og i denne ukens video tar jeg dere med på en gjennomgang av alle klærne jeg har, får bort det som ikke kan eller ønskes brukt lenger, og i tillegg bytter ut vintergarderoben med den mer tilpasset vår og sommer. Vinterjakker og høyhalser skal ut, og sommerkjoler og olajakker kommer inn. Videoen er på engelsk!

    Om du ønsker en påminnelse hver gang jeg legger ut et nytt innlegg kan du enten abonnere på nyhetsbrev for bloggen, bli en subscriber på YouTube, eller følge med på mine andre sosiale medier hvor jeg vil dere hver gang det kommer ut et nytt innlegg.

    Q; Gjør du sesongskifte av garderoben? Og når var sist du selv tok en gjennomgang av hva som gjemte seg i klesskapet?

  • Gratulerer med kvinnedagen…?

    Gratulerer med kvinnedagen…?

    Jeg har lenge hatt vanskelig for å si at jeg skal “feire” kvinnedagen, til tross for at kvinner gjør og er mye som er verdt å feire. Utfordringen ligger nok i at jeg føler en usikkerhet rundt hvorfor vi sier den feires. Kanskje det handler om å prøve å holde oss positive, og slik velge å fokusere på alle de fantastiske kvinnene som omgir oss, og alt vi kan og allerede har fått til? Slik sett høres det jo veldig flott ut.

    Når begynte vi egentlig å si det? “Gratulerer med kvinnedagen” og “feire kvinnedagen”? Har det alltid vært slik, eller var det noen som begynte en dag de selv følte at arbeidet var ferdig – likestilling i verden var nådd, og alt som sto igjen var å gratulere og feire? Dagen ble tross alt i 1910 vedtatt som en internasjonal demonstrasjonsdag for kvinners rettigheter, og ble i 1977 også anerkjent av FN som dette. Kilder som snakker om historien til kvinnedagen snakker i hovedsak om markering av dagen, ikke feiring av den.

    Det kan nok oppleves som småpirk, men små ord kan få stor betydning. Når vi snakker om å feire kvinnedagen opplever mange tydelig at roser, flotte ord og rød løper for kvinnene rundt seg er måten å gjøre det på, også stopper vi der. Det sees ikke nærmere på kilder som forteller hva som fremdeles gjør denne dagen så viktig, eller hvilken reell betydning de kan utgjøre utover en hyggelig oppmerksomhet til en kvinne eller to de kjenner. Det gjelder selvfølgelig ikke alle, men mange tror jeg kan ha godt av en poengtering av at dagen markeres – kvinner feires.

    Om ikke lenger en kampdag i så måte, er det en dag for å rette søkelys mot kvinners situasjon og posisjon i den verden vi står i, i dag. For all del feire hvor langt vi har kommet, men fokusere på det som gjenstår – på veien videre.

    I forbindelse med kvinnedagen valgte jeg å delta på Handelshøyskolen BI’s “International Women’s Day Celebration” arrangert i samarbeid med Oslo Business Region, AW Magazine, og ABG Sundal Collier Foundation for Women in Finance. På en power point slide fra Anna Fiskå Paulsen fremkommer det et spørsmålstegn på slutten av “Happy International Women’s Day?”, og tilhørende respons fra salen tilsa en enighet om at ordet “Happy” opplevdes lite beskrivende.

    På arrangementet ble nyere forskning og rapporter tilknyttet kvinner i business, finans og entreprenørskap presentert, med fokus på andel kvinnelige styremedlemmer og daglige ledere, hvordan kvinner (ikke egentlig) investerer, og hvordan det ikke ser ut til at en eneste bransje som har et flertall kvinnelige daglige ledere eller styremedlemmer.

    Deretter ble vi presentert med et utvalg suksesshistorier presentert av kvinner som har fått det til, og som også brenner for å hjelpe resten av de som ønsker det, nå opp. Historier som inspirer, slik at de noe deprimerende faktaene vi så langt var presentert med ikke skulle bli demotiverende, men gi nye innfallsvinkler og argumenter i videre arbeid.

    Til tross for en svært stressende hverdag om dagen som revisor midt i årsoppgjør, utfordringer på hjemmebane, og et nylig lever prosjekt jeg kommer mer tilbake til ved en senere anledning, er jeg svært glad jeg tok meg tid til denne markeringen hos BI. For dette var akkurat det jeg trengte for å ikke grave meg ned i nyheter, stress og deprimerende statistikker. Det å høre at vi er fler som prøver, og som møter mange av de samme gamle argumentene av de som ikke ønsker eller greier å forstå at et arbeid og en kamp for en gruppes muligheter og rettigheter, ikke er arbeid mot eller hat for en annen gruppes. For ikke å snakke om en påminnelse om at det er folk der ute som får det til, som overkommer statistiske sannsynligheter og imposter syndrom, og når opp!

    Om så jeg tror vi trenger å fokusere på at det er snakk om en markering, mer enn en feiring, er jeg fylt med friskt mot om at uavhengig av om utfordringene er mange og ofte vanskelige, så nytter det. For vi er fler som ikke har mistet håpet – og så lenge vi fremdeles har det, skal vi kunne komme langt!

    Kilder:
    – https://snl.no/Kvinnedagen