20 dager uten Instragram, Facebook eller Snapchat på mobilen, og jeg er hvert fall overbevist om behovet og effekten. Her hadde jeg også definitivt bestemt meg for at det blir mer enn bare tre uker uten – så det var null sosiale medier på 17. mai som den originale planen var. Dere får disse oppdateringene ganske mye senere enn når de virkelig skjer – mest fordi hode mitt har trengt å lande ganske bra først.
20 dager inn var riktignok da det begynte å ikke lenger føles euforisk og gøy lenger. Dette var øyeblikket det begynte å bli mer klart for meg hvorfor det hadde blitt så ille – nettopp fordi dette var øyeblikket alle de tankene jeg hadde ønsket å gjøre stille, som jeg hadde ønsket og trengt å overse for å komme meg gjennom dag til dag livet med mye stress og å alt for mye nye utfordringer, trang seg frem igjen. De tankene som gjør det litt vanskeligere å holde seg positiv, som gjør det litt vanskeligere å få sove og fokusere på alt annet. Minnene jeg sliter med å finne ut om gjør meg mest sint, kvalm eller lei meg.
Hodet mitt er et sted fylt av konstant chatter – jeg er av de som er heldig nok til å både ha bilder og fullverdige ord og setninger i hode. Jeg kan se for meg fulle landskaper, treningsøvelser, minner, ommøbleringer og syprosjekter i eget hode, men jeg har også fulle samtaler som ikke går bare i «tanker», men som kan gå på ulike språk (vi snakker i hovedsak kun norsk og engelsk altså, kun språk jeg kan). Og selv om dette ikke nødvendigvis hadde stoppet opp når livet var mer scrolling og input enn egne tanker, så fungerte det på en annen måte. Etter de 10 første dagene kjente jeg på økt utfoldelse igjen, men etter 20 mistet jeg kontrollen.
Nå høres dette mer negativt ut enn det nødvendigvis er – ja, mange av minnene og tankene handler om mye av de verste tingene jeg har vært gjennom, men det handlet ikke om overveldelse eller håpløshet som det ofte har vært tidligere. Jeg tok meg tid til å begynne i det små og bearbeide litt mer av det, jeg fikk det ned på papiret, og jeg vurderte hva jeg ønsket å gjøre med det, eller få ut av det. Jeg lot det stå på! Og visste det ikke var verden min lenger – hvert fall ikke akkurat nå. Og jeg fikk minnet meg om hvorfor jeg har tatt noen av de valgene jeg har gjort. Etter 20 dager var det ikke euforisk lenger, men tankene jeg hadde jobbet så hardt for å presse ned til en tid jeg kunne ha overskudd og tid til å håndtere det, tok heller ikke lenger livet av meg som de så lenge hadde prøvd.
Velger ikke å håpe en gang at jeg nå er helt friskmeldt på den fronten heller – har vært gjennom det noen ganger, nok til å vite at det bare vil ligge der. Og skal heller ikke påstå at jeg nå allerede har funnet en indre ro jeg ikke trodde var mulig, for det vil være en direkte løyn! Men jeg kjenner på et lite håp igjen – et håp om at det ikke skal få knekke meg, at jeg kan få igjen energien og viljen til å dele og delta i eget liv på egne premisser igjen. It freaking hurts! Men om jeg greier å ta meg tid til å sitte i ukomfortabelheten – så kjennes det ut som at det kan bli overkommelig, om ikke enkelt, å bare være meg.
Så oppsummert – jeg har ikke savnet scrollingen på noen som helst måte. Jeg har derimot savnet selvmedisineringen og bedøvelsen det har funket som på symptomer og tanker det er mer enn ukomfortabelt – egentlig bare vondt, sånn direkte – å sitte med. Men jeg har også kommet til et punkt hvor det ikke føles helt uoverkommelig; så kanskje dette kan gå greit? Kanskje vi bare holder på i 6 måneder? Vi får se.
Q: Har du selv testet en sosiale medier detox? Hvordan har det gått, eller hvordan ønsker du å legge det opp? Fortell meg gjerne i kommentarfeltet under!
Reglene har vært enkle – null sosiale medier med negative scrolle muligheter for meg på telefonen. Facebook, Instagram og Snapchat slettet – TikTok sluttet jeg å bruke for halvannet år siden, så der var jeg good heldigvis. Der ligger det nå for mange varsler til at jeg evner å starte igjen, så det er forsåvidt greit. Men status etter 10 dager var som følgende:
Jeg er bare kommet til dag 10 helt uten det som ofte er de typiske sosiale medier appene på telefonen. Men allerede kan jeg si jeg ærlig kjenner den positive effekten det har på meg. Ikke for å prøve å påstå at det ikke også har kommet med sine utfordringer!! Men jeg kjenner allerede at jeg gjør alt med bare litt mer intensjon. Jeg mister ikke tid på samme måte, og den mest uventede, men muligens største effekten er hvor mye raskere jeg allerede kjenner jeg evner å ta avgjørelser. Det er som at i å fjerne mitt største prokrastineringsverktøy, så gidder jeg ikke en gang å prøve å finne unnskyldninger for å utsette en beslutning som ikke krever mer gjennomtenking eller ettertanke. Jeg plukker bare opp en bok og setter meg og leser den (av de jeg allerede har begynt på i tillegg), jeg velger bare et show å se en episode av mens jeg spiser middag, uten at middagen rekker å bli kald først. Jeg kommer på noe å gjøre, også starter jeg det bare.
Når jeg skriver det ned kjennes det så simpelt ut, at jeg nesten blir litt kvalm av å ha kjent stor nok forskjell først allerede etter under en uke at jeg tenkte så mye over det. Men når jeg sier det på den måten i tillegg, så ser jeg også at all scrollingen nok har bidratt til å holde depresjonen mer trykt ned over hode mitt enn fryktet, og fôret den enda mer enn jeg kunne ha sett for meg. Ikke for å si at den ikke fremdeles er der – da burde det ha vært enklere å også få tatt den dusjen, og alle disse andre tingene som kun handler om å ta vare på seg selv. Men til tross for at mengden scrolling økte med de depressive episodene med mye fremtidsangst etter noen svært harde mentale smeller den siste tiden. Skapte det uten tvil en sterk negativ sirkel som gjorde det vanskeligere å komme seg ut av det i tillegg. Uansett hvor underbevisst klar jeg var over det, og hvor enkelt det kan føles å ha tatt den avgjørelsen om å ta en full stopp pause akkurat nå, så var det overhode ikke det. Spesielt ikke med tanke på hvor lenge jeg har følt på behovet, og hvordan begeret nå til slutt rant over da jeg ikke kunne huske hva det var jeg selv egentlig har å si og dele med verden.
Jeg skal passe på å ikke bli for high and mighty her riktignok da jeg har lest at de samme typene ekstase og «winning at life» følelsene de første par ukene også er svært vanlige i avvenning av andre typer avhengighet, før de krasjlander og alt føles vanskeligere igjen. Og jeg kan også håpe så mye jeg vil at det ikke er fullt så sammenlignbart, men jeg tørr på ingen måte å påstå heller at det er helt usannsynlig. Med tanke på hvor mye jeg fremdeles strekker meg etter telefonen uten å tenke over det før jeg sitter der og bare «ja, hva nå?» når jeg ikke har noe å gå inn på, så er det ingen tvil om at det er snakk om avhengighet.
Planen var foreløpig å laste de ned igjen rundt 17. mai etter ca. 3 uker uten, men jeg kjenner akkurat nå at det absolutt ikke frister. Ikke fordi jeg ikke savner å både bli inspirert av andre, og mest av alt dele mer løpende fra eget liv!! Men fordi jeg absolutt ikke føler meg nesten sikker på at jeg ikke vil havne rett tilbake i de svært negative vanene mine rundt disse appene. Kanskje jeg forsvinner et halvt år i stede, og ser hva jeg kan utrette uten de? Kanskje jeg aldri laster de ned igjen, og kun belager meg på å dele via tilgang på PCen? Litt for tidlig å si akkurat nå enda, men jeg har i hvert fall blitt helt sikker på at jeg aldri ønsker å gå tilbake til å bruke de på samme måte som jeg gjorde spesielt den siste tiden før jeg valgte å fjerne de helt.
De som kjenner meg er nok ikke veldig uenige når jeg sier at jeg stort sett alltid har ment og tenkt ganske mye om det absolutt meste. Ikke har det vært tilstrekkelig å holde det bare for meg selv heller, det har vært lange skolestiler, eks antall Piczo hjemmesider (for de av dere som husker de), blogger, YouTube og alle andre sosiale medier basert på mer short form innhold, i tillegg til lange fysiske samtaler. Den ene tingen som alltid har vært sikkert er at jeg har mye å si, og at jeg har hatt alle planer om å finne måter å si det på.
Ikke alltid vært super populært – litt avhengig av tema og forum – men dette er uansett en side ved meg jeg har og fortsetter å sette veldig pris på ved meg selv. Jeg liker at jeg har noe å si, at jeg mener noe og tørr og evner å si det høyt. At jeg også er villig til å møte kritikk og høre hva andre tenker og mener i de samme temaene, og ha mulighet til å lære og videreutvikle meg – også når vi ender med å fremdeles være svært uenige på noen spesifikke punkter også når samtalen er over.
Da jeg for et par uker siden satt meg ned en fredagkveld med skriveblokka i sofaen, i den formening å si noe, og ikke greide å skrive noe annet enn at jeg vet ikke om jeg har noe å si, så falt alt litt sammen for meg. Hva var det som hadde skjedd? Jeg prøvde å komme på sist jeg gjennomført greide å fullføre en hel tanke og mening om noe gjennomtenkt, og kom ikke på noe. Jeg var så overveldet, og full av inntrykk at jeg ikke greide å se hvor jeg skulle starte å nøste opp igjen i et hode fullt av scrolling og prokrastinering. Jeg visste fremdeles jeg mente mye; at jeg var og er sint på verden, at jeg var frustrert over situasjonen både jeg og verden totalt står i. Når jeg allikevel skulle prøve å formulere meg for å få dette ut av hode så sa alt sammen bare stopp!!
Den aha-opplevelsen hadde meg hulkende. For hvordan hadde jeg ikke en gang fått med meg at jeg hadde mistet kapasiteten til å gjøre noe av det viktigste for meg – ikke bare dele, men det å dele på en meningsfylt måte. På måter som kunne ha betydning for noen, og ikke bare det relatable øyeblikket når sokken setter seg fast rundt døra på vaskemaskinen, eller når cola boksene du glemte i fryseren har eksplodert. De innleggene i stedet som bidrar til å også skape nye tanker, ideer og motivasjon hos andre mennesker. De som er til ettertanke, eller som gir virkelige innblikk i mitt eller andres liv. Der hvor jeg har følt, opplevd eller lært noe som forhåpentligvis også kan ha innvirkning på andre!
Alt dette fikk meg til å stille enda litt mer spørsmål til hvordan mine vaner og rutiner tilknyttet sosiale medier egentlig kunne ha påvirket meg. Jeg hadde allerede begynt å kjenne på at balansen mellom innhold jeg inntok, og egen output hadde fått feil vekt fordeling, men ikke helt tatt innover meg hvor vesentlig den var. For jeg delte jo fremdeles stories hele tiden både på Snapchat og på Instagram, god morgen bildene fra heisen, maten eller den blå himmelen. Men det var kun deling av de tingene som bare lager en summelyd i hverdagen til oss alle. Jeg har filmet en god del innhold, men fordi alle timene utenfor jobb gikk til løpende vedlikehold av meg og livet, eller scrolling – så fant jeg aldri tid til å redigere de og poste noe. Og jeg prokrastinerte på Instagram – eller til og med scrollefunksjonen på Snapchat som ikke er basert på noen foretrukket algoritme for å si det slik – til det ikke lenger var noen vits å sette seg ned for å skrive noe her heller. Plutselig satt jeg der og hadde bare fått litt veldig nok.
Fra før av hadde jeg allerede gjort så Instagram og Facebook ikke syntes på hjemskjermen og måtte søkes opp for å gås inn på, og verken disse eller Snapchat hadde noen varslinger på før jeg først hadde valgt å gå inn på appen. Det ble tydelig at for meg holdt ikke det lenger, og det så hadde hjulpet en dag eller to. Og på en dagtur for å besøke noen venner på ei hytte for helga tok jeg opp tanken at jeg tror jeg nesten bare må slette disse appene for en periode – ta en skikkelig detox. Spørsmålet var når hadde jeg eventuelt tenkt til å starte? Dette var da allerede bare lørdag, dagen etter. Jeg sa jeg vurderte å starte allerede dagen etter.
Søndag hadde jeg og Anniken en liten kvartals workshop for årets mål og planer som vi så gjerne har, hvor jeg igjen tok opp tanken og vi snakket litt mer om hvorfor og så på skjermtiden på telefonen som ga enda mer innblikk i hvor ille det faktisk hadde blitt. Og vi ble enige om at det var ingen tvil – skulle jeg greie å fortsette å jobbe målrettet og effektivt mot de mål og planer jeg har for både fremtiden og det nærmeste året, så måtte det drastiske tiltak som dette til. Og samme kveld delte jeg en story som sa jeg ble borte i hvert fall tre uker, og skulle de nå meg så var det vanlig telefon og meldinger, Messenger eller Whatsapp som gjaldt, før Snapchat, Instagram og Facebook alle tre ble slettet fra telefonen (TikTok har jeg allerede vært av i to år heldigvis).
Så er det bare å se hvordan dette går, og om hypotesen min om at det er all scrollingen og deling uten mening som har stjålet kapasiteten og evnen min til å dele litt mer gjennomtenkt og av betydning. Muligens et lite hint bare i dette innlegget? Oppdateringer kommer hvert fall, så her er det bare å følge med. Det kan gjøres ved å følge facebook siden min HER, eller ved å abonnere på nyhetsbrev for bloggen nederst på siden HER og få mail hver gang jeg poster et nytt innlegg.
Har du vurdert en SOME detox enda? Eller kanskje du allerede har tatt steget? Hører gjerne dine erfaringer i kommentarfeltet under!
The last Monday of 2025, and the first of week 1 in 2026, I got the message that my landlady had other plans for my apartment and that I had to find other accommodations. Setting me up for a move in the middle of busy season as an auditor that I had no interest in! Luckily I could also be freed from the three month agreement earlier if I found somewhere else quickly – so that was the agenda. Come with me as I go through the ups and downs of trying to handle this emotionally, while also keeping up with normal life and trying to figure out a chaotic start to the new year! ♥️✨
I denne ukens video tar jeg dere med på prep og gjennomføring av Holmenkollstafetten 2025 hvor jeg løper sammen med “drikkelaget” – aka laget som stiller for å være med på banketten etterpå – til BDO Romeriket, da Innlandet ikke greide å stille lag i år. Det var en fullspekket dag, med utrolig mye folk og helt fantastisk vær! Videoen er i hovedsak på engelsk!
I denne ukens video tar jeg deg med på en rolig langhelg hjemme. Her gjør jeg alle de små tingene som bidrar til at livet går litt enklere resten av tiden, og som gjør at jeg føler meg litt bedre bedre generelt. Det blir selvpleie, husarbeid, joggetur og shopping.
Om du ønsker å sikre deg å få med deg neste video er det bare å abonnere på nyhetsbrev fra denne bloggen for å få mail hver gang et nytt innlegg deles, eller bli subscriber på Youtube. Du finner meg også på de fleste sosiale medier under “kinelovise” !
Q: Hva skal til for at du føler deg litt bedre i hverdagen?
Jeg er tilbake på Youtube (igjen), og i denne ukens video tar jeg dere med på en gjennomgang av alle klærne jeg har, får bort det som ikke kan eller ønskes brukt lenger, og i tillegg bytter ut vintergarderoben med den mer tilpasset vår og sommer. Vinterjakker og høyhalser skal ut, og sommerkjoler og olajakker kommer inn. Videoen er på engelsk!
Om du ønsker en påminnelse hver gang jeg legger ut et nytt innlegg kan du enten abonnere på nyhetsbrev for bloggen, bli en subscriber på YouTube, eller følge med på mine andre sosiale medier hvor jeg vil dere hver gang det kommer ut et nytt innlegg.
Q; Gjør du sesongskifte av garderoben? Og når var sist du selv tok en gjennomgang av hva som gjemte seg i klesskapet?
Here I am, at 29, and feel no different than at 28. Well, that is not completely true though. Cause I don’t feel different from who I was a week ago, but I definitely feel different from who I was a full year ago having just finished my 28th revolution around the sun. It is always kind of weird looking back, and yesterday I was sat here with my neighbor and started just looking through the photo album I made from 2019 – and we were both very much certain that that was a completely different person. That was the year I finished my bachelors degree, moved to this city I’m still in, and started working as an auditor at BDO, where I still work.
The most visible difference from the pictures, is that I was still very much in a FOMO state of mind. So scared of not fitting in or be surrounded by people, and not so scared of never living life as who I felt like on the inside. When thinking back I was kind of determined to work really hard at not really being myself. Both in who I thought I had to be for the work I was going into, and wanting to try and fit into a place I remember very much not fitting into when I last lived in the city. And only four years after 2019 was over, I am here – still not really feeling like I know my place in the world or what my purpose is to actually be, but compared to that version of myself I have come such a long way of settling in my self I almost get tears in my eyes thinking about it.
Since it now has been a couple of days since my birthday, I have had a bit of time reflecting over where and who I am now, and what I want this year of life to be. And I do think my main point of action is to not really do anything big or new for just like one year. There is one thing I hope will happen this year I have not done before, but as that is something that’s been in the works and planned for some time – I don’t really count that. But other than that I want to just complete what I am doing, continue with what is working, and having the big thing happening be mental.
I will be finishing my master’s degree this year, and then get back to working full time again. But other than that, I want to just focus on moving my body the way I like, spending time on my creative endeavors as knitting and sewing which I have become really comfortable with. As well as continuing on my witchy and spiritual path, that I have gotten on over the last like six months – and working on my shadow self (meaning mental unknown parts of myself) to better figure out who I am and who I am meant to be. I am really excited! And I really aim to focus on being 29, and not just thinking “soon to be 30”. Trying to live in the moment – I’ll get back to you on how I manage with this! heh.
Of course, I have also made a new vision board for this year – trying to keep it simple and to the point – and thought I’d share it with you. We’ll do a review later and see if anything needs editing with how the year progresses, but at least I’ve got a starting point. So, let’s try and make this year the best it can be!
Q: Have you made your own vision board this new year? What’s the thing you’re looking most forward to on it?
2023 was a weird year for me. It was kind of what I would call a depressed year, which to me is what I call a year that feels negative and that I’m happy to be over, but when I list both the positives and the negatives of the year, the positives list grows faster and longer than the negatives list. I’m quite sure this has a lot to do with having a lot of background stress during the first half, and then just never getting the chance to relax and reset again until now, but I’ll get more back to that later in the negatives prompt. So let’s go through them in the order I presented them in yesterday’s post.
Big purchases of the year, and where my money went
I want to start out by really underlining how privileged I know I am to having been able to make these purchases this year, and do feel allowed to skip by this part of my post if you’re in a position that makes this triggering to you. The five things that top my list of purchases I still am truly delighted I made this year is first both my sewing and my overlock machine, these have brought me so much joy and I’ve thought myself to sew things I really love and that fit me well. The third was my electrical bicycle, although I did not get to use it as much as I’d like because of some health things and then bad weather and bad mental health – but I really look forward to using it a lot more this upcoming summer. Forth I let go of the last chances I had of affording a vacation to buy my own archery equipment, and of my do I adore that choice. And last of my top five, I finished off this year by getting myself a new MacBook Air. The last time I bought myself a computer was back in 2014 when I started university for the first time, and although that one has been a really good friend during the years, it could no longer keep up with me – and a new one was needed and with enough funds to make that happen, I got myself the best combined Christmas and birthday present I could.
What are some big positives of the year?
I started of the year by celebrating my birthday with a sledging and grilling on a fire pan day with some great people, and started three new hobbies I really love and have continued – these being Archery, sewing clothes and knitting sweaters. These have all brought me so much happiness, and such feelings of accomplishment and problem solving – I can’t see myself ever quitting them. I did also get into shadow work and working with the lunar phases which I feel has been very beneficial to me. I went to my first medieval festival, and loved it, and I did as well get another tattoo from my favorite book of my favorite book series Throne of Glass. I ate so much good food, went to a cabin with Heidi and really relaxed. And although it was a result of most likely the saddest thing to happen this year, I managed to fulfill my longest held promise to my grandad “Offa”. As he 19 years ago asked me if I, when his funeral came, could sing the song Gabriella’s Song. Although that was a promise easier made when I still believed I would become a song star and not an auditor, I’m really happy and proud I managed to come through on it.
What are some big negatives of the year?
Back to why my first half of the year had me lost, stressed and a bit empty. One of my goals for 2023 was to do some necessary health check ups – and one of these is that from the age of 25 in Norway you’re supposed to get yourself checked for cervical cancer. But when I turned 25, the world soon went into lock down because of Covid, and that got more on the back burner. 2023 I therefore decided it was about time, and I got an appointment at the end of January – which to me already is a traumatic experience because of other experiences I’ll not get into. A bit more than a month later I got the message that I had both the relevant viruses and cell changes that required further testing. Another more invasive test done, and another month of waiting later I got the same message again and that I would be sent to the hospital to get the tissue in question removed and sent in for further testing on whether or not it was cancerous or not. Luckily the message came back that it was not, but that message did not come until the beginning of August – meaning that for half a year I always had the thought of do I have cancer or not living in the back of my mind, which was definitely very draining.
As soon as I got that message, it was back to work and school and the normal stress of life without having the time to just breathe. There were floods and drought, there were (and are) wars going on, and in general the world felt like a negative and hopeless place. My mental health was crap, and getting out of bed and apartment in general this fall was a feat in and of itself. Exam and school stress got started for real at the end of October, and then in November one of my grandads, Offa, very quickly got sick, and ended up dying in the midle of December. Underlining this year as not one of the good or great ones.
How have I changed over the last year?
Over the last year I have spent a lot of time doing shadow work, diving deeper into myself and especially the parts I have for different reasons been thought to, or found easiest to hide. Some of the shadow work got pressed on my by the things that happened, making it necessary if I were to have any hope of getting back to days where it did not feel incomprehensible to want to get out of bed. But I have also found myself getting calmer with in myself with this work, and get more comfortable with what I really want and need. I feel like I’ve started to land within myself, not completely, but I’m getting there. My plans for the future have changed a bit, and I have come even more over on the side of JOMO instead of FOMO (joy instead of fear of missing out). I am both sadder and happier, more and less confused, and in the same but different place. It feels as weird as it sounds, but I am excited to see where this same but new me takes me in 2024 and all the next years after that.
Things I’ve accomplished and am proud of this year.
I took chances and started new hobbies I have dreamt of doing for many years, but never had the courage, money or time to really get into. I’ve made some of my favorite pieces of clothing, and even my first corset which I first started drawing and dreaming of back in 2008. And although my life was been messy and stressful, with a not awesome mental health, I have been able to finish two full semesters of my masters degree in accounting and auditing at BI without flunking any course. I also managed to get out of bed each and every day of the year, which definitely has been an accomplishment for me this year. And to bake in the improvements prompt here as well, I have during this year become a lot better at seing and taking into account my own needs, to assess my alternatives more calmly, and spend my energy more efficiently. I also have gotten better at accepting imperfection, which I’ve worked on with both my studies and my sewing projects – good enough is good enough. I’m not perfect at it, but better at least.
What or who am I leaving behind in 2023?
I want to leave behind more of my inherent need to prove myself worthy, or to be someone I really don’t actually want to be. This, as well as my fear that others will negatively interpret my self-assurance and my knowing who I am and what I can make happen. Some always will, and I have to quit seeing that as anything other than their own insecurities and cultural influence. And my biggest thing I want to leave in 2023, is my need of other to understand me, who I am and why I want or do what I do. I know my goal is never to hurt others or make their life worse, if others don’t believe that I can’t keep making it my problem if it doesn’t have to be.
And finally – I forgive myself for…
… letting it get as bad as it got at times. I know that I have dealt with anxiety and depression for many years, and feel that I should know better. But I also know that no two times are the same, and you never want to believe it is as bad as it is before you either have gotten out of it again or there’s no other choice. At least that is the case for me.
So there you have it, the good, the bad, the great, the challenging and some of the things in between.
I must of course preface that there is no way I would fit everything in this post, and although I to many seem to have shared very much many would want to keep private, I have in no way shared everything. I have never been as private as many, and I do share more of my negatives as well because I do feel they are important for others to see – both those that never though about those things, and those that feel feel or have felt alone due to them. I am hopeful and excited for the year to come – and may 2024 be what is has to be, and hopefully more positive.
Hei og velkommen til mitt lille hjørne av internettet!
Jeg heter Kine Lovise, er rukket å bli hele 30 år gammel, og har stort sett ganske mye på hjertet jeg gjerne skulle ha fått delt med omverden. Pr nå så sliter jeg allikevel litt med å få satt riktige ord på alle disse tankene, meningene og følelsene, som medfører at produksjonen her går litt treigt – men kommer det ut, vil det høyst sannsynlig bli delt her. Temaene vil kunne være mange da jeg har mange interesser som kommer bedre frem under.
Men hvem er jeg egentlig? Hva gjør jeg, hva bruker jeg tid på, og hva bryr jeg meg ekstra om?
Jeg har siden 2019 jobbet som revisor hos BDO Norge på Hamar kontoret etter at jeg tok min Bachelor i regnskap og revisjon på Høyskolen i Innlandet avdeling Rena. Fra 2022 til 2024 tok jeg også min Master i regnskap og revisjon, men denne gangen studerte jeg ved Handelshøyskolen BI i Oslo. Her skrev jeg min masteroppgave om “Hvorfor ser så få kvinner toppen av revisjonskarrieren, og hva kan gjøres for å øke kjønnsbalanse på partnernivå i revisjonsbransjen?”. En tematikk jeg brenner for!
Ellers er jeg en person med mange hobbyer. Jeg liker styrketrening, og jobber for øyeblikket med å bli en jogger og få generelt bedre helse via gode matvalg til tross for både kresne preferanser og flere allergier og intoleranser. I tillegg har jeg de siste par årene utviklet en forkjærlighet for å sy egne klær, fra enkle skjørt og skjorter, til ballkjoler med korsett og Chanel type jakker. Det konsumeres også veldig mye bøker, i snitt går det med minst en bok i uka i året – stort sett enten Fantasy eller faktabøker i form av selvhjelp eller business og ledelse.
Temaer som dette og mer kan fremkomme som innhold på denne bloggen, i form av bilder, tekst eller video. Og er det noe spesielt du skulle ønske min mening på innenfor disse temaene, er det bare å gi beskjed så skal jeg se hva jeg får til. Meninger og tanker som deles her vil være mine egne, og ikke representere andre instanser jeg kan forbindes med.
Det er dessverre ingen fast delingsplan her foreløpig, så om du vil forsikre deg om å få med deg når det deles nye innlegg anbefales det å abonnere på nyhetsbrev.
Kine lovise Fredriksen 