Kine lovise Fredriksen

Category: Thoughts

  • Nasjonaldagen 17. mai 🇳🇴

    Nasjonaldagen 17. mai 🇳🇴

    I går var 17. mai – grunnlovsdagen – dagen vi i Norge feirer at vi i 1814 fikk på plass vår egen grunnlov; enstemmig vedtatt av Riksforsamlingen på Eidsvoll (dagen før) og signert, og Christian Frederik ble valgt til Norges konge. Vi samles i store og små gjenger, gratulerer hverandre – kjente og ukjente – med dagen, ser på barnetog, russetog, korps, og mange flotte bunader og finstaser i mange slag. Den delen jeg kanskje setter mest pris på er først og fremst hvor sosialt akseptert det er å spise så mange is man orker, minst en pølse, også enda mer kaker og is med jordbær (helst) etterpå igjen. I tillegg til å ha en fridag å bruke med venner og bekjente selvfølgelig, hvor jeg kan være akkurat så ekstra som jeg ønsker og fremdeles passe fint inn med resten.

    Til tross for at Grunnloven i år ble hele 202 år gammel, er ikke feiringen slik vi kjenner den i nærheten av like gammel. Noen har greid å feire litt på noen vis siden starten, men med en vesentlig hump i vegen først på 1820 tallet med personalunionen (første møte med det ordet personlig, hei Google AI) med Sverige, under samme konge Karl Johan, som ikke var like interessert i den norske selvstendighetsbevegelsen 17. mai feiringen representerte. Her ble 1829 et lite gjennombrudd hvor militære styrker angrep en folkemasse på Stortorget som feiret dagen og ikke ville gå hjem utpå kvelden (vi har ikke nødvendigvis forandret oss noe voldsomt, heheh) i det som senere er kjent som Torgslaget. På denne feiringen var også selveste Henrik Wergeland, som ved sine taler og dikt anses å være den som virkelig gjorde 17. mai til en feiret nasjonaldag i større og større kretser i det vidstrakte norske land – med senere hjelp også av Bjørnstjerne Bjørnson som tok initiativ til det første barnetoget i 1870. Et tog den norske kongefamilien har hilst til fra balkongen i Oslo siden 1906 – minus den neste vesentlige humpen i vegen i form av okkupasjonsårene 1940 til 1945. En tid det igjen ble forbudt å både gå i tog og i det hele tatt å bruke fargene i det norske flagget en gang på klærne. Fun fact så er – om ikke dagens russetradisjoner, så i det minste – tradisjonen for russens medvirkning til dagen ca. like lang som kongefamiliens vinking!

    I går må jeg innrømme at jeg ikke tenkte spesielt mye på noe av dette. Jeg fikk på meg bunaden, og fikk for første gang gått med den tilhørende jakken jeg fikk for noen år siden da temperaturen ikke akkurat var skyhøy. Allikevel fokuserte jeg videre på inntak av minst tre is, tror det også ble hele fire pølser, og et par bakværk til å toppe det hele av. Jeg så barnetog i Hamar sentrum, nikket i takt til noe som må ha vært minst en håndfull korps, og mistet som vanlig følelsen i føttene av bunadsskoene. Det ble lange og gode samtaler med gode venner, og grilling og regn i svært norsk tradisjon. Helt generelt var fokuset på god stemning og gode minner – og uten sosiale medier på telefonen gjaldt det også å være bare tilstede der jeg var og de jeg var med.

    I dag derimot lar jeg meg i større grad minnes om hvor heldig og privilegert jeg er som har mulighet til å gjøre akkurat det i går. Det har ikke alltid vært tilfelle i Norge – hvor to århundre har gått siden Grunnloven kom, men hver av de to århundrene har hatt sin periode med ufrihet. Er vi heldigere i det neste århundret, eller vil vi også møte vår runde som eventuelt også forhåpentligvis vil ende i vår favør som de to siste. Og selv om vi i Norge kan føles oss så heldige akkurat nå, vet vi også at det i mange deler av verden – i nesten hver verdensdel – er mennesker som ikke er like heldige. Både de som har kjent på ufriheten så lenge at alt for mange nesten ikke kan huske hvordan frihet føles, og de som har den så friskt i minnet at hver dag en en kamp om å ikke la minnene dø hen.

    Jeg kan tulle med vår historie over fordi uansett hvor mange ufriheter jeg kan mene å ha kjent på, så er mitt lands frihet og rett til å eksistere det eneste jeg personlig kjenner. Det lar jeg meg i dag prises lykkelig over at er tilfellet, og håper at skal fortsette. Det er noe jeg i dag også minnes at er et tapt håp for alt for mange. Noe jeg har et brennende ønske om at færrest mulig skal måtte kjenne på i fremtiden, til tross for at vi i ikke har hatt så mange voldelige konflikter på samme tid siden 2. verdenskrig. I en rapport fra 2025 var det 56 aktige kriger, med Ukraina, Palestina og Sudan som de tre dødeligste. Jeg unner de alle å kjenne de følelsene jeg kunne sitte med i går! Vi har alle nok av andre utfordringer å møte og overkomme, om vi ikke skal måtte kjempe for det som burde være det mest grunnleggende i tillegg.

    Jeg har ikke noe svar eller noen løsninger, bare brennende ønsker og drømmer for en bedre fremtid for oss alle. Så var det bare å håpe da, at vi finner løsningen på vegen – for så lenge noen har håp, så er det vel håp? Eller noe sånt.

    Kilder:
    https://snl.no/17._mai
    https://snl.no/Torgslaget
    https://www.forskning.no/krig-og-fred/har-ikke-vaert-sa-mye-krig-i-verden-siden-2-verdenskrig-ifolge-ny-rapport/2503692
    Mine bilder

  • Gratulerer med kvinnedagen…?

    Gratulerer med kvinnedagen…?

    Jeg har lenge hatt vanskelig for å si at jeg skal “feire” kvinnedagen, til tross for at kvinner gjør og er mye som er verdt å feire. Utfordringen ligger nok i at jeg føler en usikkerhet rundt hvorfor vi sier den feires. Kanskje det handler om å prøve å holde oss positive, og slik velge å fokusere på alle de fantastiske kvinnene som omgir oss, og alt vi kan og allerede har fått til? Slik sett høres det jo veldig flott ut.

    Når begynte vi egentlig å si det? “Gratulerer med kvinnedagen” og “feire kvinnedagen”? Har det alltid vært slik, eller var det noen som begynte en dag de selv følte at arbeidet var ferdig – likestilling i verden var nådd, og alt som sto igjen var å gratulere og feire? Dagen ble tross alt i 1910 vedtatt som en internasjonal demonstrasjonsdag for kvinners rettigheter, og ble i 1977 også anerkjent av FN som dette. Kilder som snakker om historien til kvinnedagen snakker i hovedsak om markering av dagen, ikke feiring av den.

    Det kan nok oppleves som småpirk, men små ord kan få stor betydning. Når vi snakker om å feire kvinnedagen opplever mange tydelig at roser, flotte ord og rød løper for kvinnene rundt seg er måten å gjøre det på, også stopper vi der. Det sees ikke nærmere på kilder som forteller hva som fremdeles gjør denne dagen så viktig, eller hvilken reell betydning de kan utgjøre utover en hyggelig oppmerksomhet til en kvinne eller to de kjenner. Det gjelder selvfølgelig ikke alle, men mange tror jeg kan ha godt av en poengtering av at dagen markeres – kvinner feires.

    Om ikke lenger en kampdag i så måte, er det en dag for å rette søkelys mot kvinners situasjon og posisjon i den verden vi står i, i dag. For all del feire hvor langt vi har kommet, men fokusere på det som gjenstår – på veien videre.

    I forbindelse med kvinnedagen valgte jeg å delta på Handelshøyskolen BI’s “International Women’s Day Celebration” arrangert i samarbeid med Oslo Business Region, AW Magazine, og ABG Sundal Collier Foundation for Women in Finance. På en power point slide fra Anna Fiskå Paulsen fremkommer det et spørsmålstegn på slutten av “Happy International Women’s Day?”, og tilhørende respons fra salen tilsa en enighet om at ordet “Happy” opplevdes lite beskrivende.

    På arrangementet ble nyere forskning og rapporter tilknyttet kvinner i business, finans og entreprenørskap presentert, med fokus på andel kvinnelige styremedlemmer og daglige ledere, hvordan kvinner (ikke egentlig) investerer, og hvordan det ikke ser ut til at en eneste bransje som har et flertall kvinnelige daglige ledere eller styremedlemmer.

    Deretter ble vi presentert med et utvalg suksesshistorier presentert av kvinner som har fått det til, og som også brenner for å hjelpe resten av de som ønsker det, nå opp. Historier som inspirer, slik at de noe deprimerende faktaene vi så langt var presentert med ikke skulle bli demotiverende, men gi nye innfallsvinkler og argumenter i videre arbeid.

    Til tross for en svært stressende hverdag om dagen som revisor midt i årsoppgjør, utfordringer på hjemmebane, og et nylig lever prosjekt jeg kommer mer tilbake til ved en senere anledning, er jeg svært glad jeg tok meg tid til denne markeringen hos BI. For dette var akkurat det jeg trengte for å ikke grave meg ned i nyheter, stress og deprimerende statistikker. Det å høre at vi er fler som prøver, og som møter mange av de samme gamle argumentene av de som ikke ønsker eller greier å forstå at et arbeid og en kamp for en gruppes muligheter og rettigheter, ikke er arbeid mot eller hat for en annen gruppes. For ikke å snakke om en påminnelse om at det er folk der ute som får det til, som overkommer statistiske sannsynligheter og imposter syndrom, og når opp!

    Om så jeg tror vi trenger å fokusere på at det er snakk om en markering, mer enn en feiring, er jeg fylt med friskt mot om at uavhengig av om utfordringene er mange og ofte vanskelige, så nytter det. For vi er fler som ikke har mistet håpet – og så lenge vi fremdeles har det, skal vi kunne komme langt!

    Kilder:
    – https://snl.no/Kvinnedagen

  • Being a Multipotentialite

    Being a Multipotentialite

    Some years ago I was watching TV, a bit bored and uninspired, and therefore of course decided to open the app for TEDx talks. I found a list that I thought looked promising, and watched video after video until I came across the one that really would do it for me. This was Emilie Wapnick’s TEDx talk on “Why some of us don’t have one true calling”, that you can watch if you click HERE. They introduced me to the term “Multipotentialite”, and had me crying!

    Growing up, I have long since lost count of how often I changed my mind regarding what, and how many different things, I wanted to be when I grew up – ranging from one thing, to something COMPLETELY different.

    I both wanted to be a world famous singer, and a great writer using a pseudonym, being unknown to everyone. I wanted to teach, and I wanted to work somewhere where I never had to talk to anyone. I wanted to be able to work full time as a blogger and influencer living life on my own terms and time, and I wanted to work for someone so I was able to take a vacation, be sick, and be able to rely on a system to take of me without me having to take all of the decisions or have all the responsibility. But growing up, I was also always told that I would grow out of it and find my one place in the world. That it would just click, and I would sit there just finally knowing my one true calling in the world.

    Well, here I am at 29, and I don’t know if the problem is that I just never actually grew up (which might be the case) or if they were just not what I have found I might be – namely a multipotentialite. A multipotentialite is defined as those of us with many interests, many jobs over a lifetime, and many interlocking potentials. We have many paths, and we pursue them all, either sequentially or simultaneously (or both). And what I found most inspiring was the way they explained the potential and importance of this “trait”!

    The world today, I think, is very much favoring experts, and with good reason of course – people so interested in and great at one specific topic they know everything there is to know about it at this time. The ones you ask if you have a problem relating to that topic, the ones you want to handle that for you. But being an expert means you often have (want) to spend most or all of your time on that specific topic, giving you little time to look into other things, and therefor making it very difficult to be able to see how your expertise could benefit or revolutionize something else. That is where the multipotentialites come in!

    With so many interests and pursuits in life, one can gain a lot of basic knowledge of many different things – reading up, talking to knowledgable people on the topics, maybe even the experts themselves – one can start seeing threads, connections and correlations no one else has been able to notice, because no one else has been interested enough in both, or all, the necessary topics to be able to make the connection.

    Although the term multipotentialite is relatively new, being introduced in the TEDx Talk in 2015, what it describes is of course not. But it was the first time I was presented to it in a way that really made sense and deeply resonated with me. And it was definitely the first time I was presented with it in such a positive and uplifting way! But as I take it up in conversations with people, I am faced with the reality of very few of these people having come across the term, and knowing how much I feel I have benefited by it, I felt I just had to share a little introduction to it, so it might help you as well or someone you know.

    Multipotentialism does of course not just relate to your work or your career, as I see with all the hobbies I ping pong between! Current ones being archery, sewing, knitting, organization, reading, simple nail art and a bit of baking maybe soon pasta making(?); overwhelmed just listing them!

    Doing my mini research and update for writing this, I also noticed that they have written a book on the topic as well which I decidedly put straight on my TBR list! You can find more information on the book HERE on Goodreads. And if you’re wondering if this could be you, I implore you to go watch the TEDx talk on the link above, where you on the bottom of the page also can take a test, I saw, which we all love? Below I also found a good visualization by Tanmay Vora.

    Nothing in this post is ad based or shared on any other basis than that I wanted to.

    So, what about you? Had you heard of the term before, and do you think you might be one? What are some of your interests? I would love to know!

    For now, have a great rest of your day, and I’ll talk to you again in a week!

  • What’s your motivator?

    What’s your motivator?

    Her en dag hadde jeg en lang samtale med noen jeg kjenner som følte seg håpløs og umotivert. Følte det var umulig å finne noe som ga noen form for ekte motivasjon, en “passion”, noe å virkelig jobbe for – og det begynte å virkelig dra personen ned igjen. Og som mange ganger tidligere så begynte vi sammen å gå gjennom hva som kunne være aktuelt, hva var det egentlig hun kunne tenke seg å drive med? I løpet av de jobbene, studiene og fritidsaktivitetene hun hadde hatt så langt, hva var det hun hadde likt og hva var det som ikke var så ålreit. Og svaret kom igjen at det spilte ingen rolle, hun kunne gjøre alt hun fikk beskjed om og det var helt ok, men det var på en måte det også. Det var etter alt sammen ingen jobb hun kunne se for seg at skulle motivere noe mer enn noen annen, ikke noe hun kunne se for seg å brenne noe mer for enn noe annet.

    Etter å ha vært gjennom alt dette atter en gang, så vinklet jeg det litt annerledes. Hva om karriere ikke er eller kommer til å bli din motivator? Selv om karriere og utvikling der er min definitivt sterkeste motivator, det som virkelig får øynene mine til å skinne og tankene til å fly, er jeg veldig klar over at dette på ingen måte er situasjonen eller virkeligheten for alle – nok til at de fleste ser på meg med store øyne som lyser av medlidenhet fordi i deres hode er de målene jeg setter meg uoppnåelige og ikke verdt det. Men målet er ikke å finne den jobben eller karrieren som gir deg lyst til å leve, den som får deg til å hoppe ut av senga om morgenen. Nei, målet er å finne NOE som gir deg det, og det noe kan være nesten hva som helst innenfor de rammer at det ikke skader eller unødvendig går utover andre.

    Det spørsmålet fikk tankene til å fly, for vi startet der at kanskje det ikke var drømmejobben hun skulle se etter. At det ikke var mangelen på motivasjon som var problemet, men hvor hun prøvde å finne den. Kanskje jobben bare skulle være et sted å trives, et sted med gode kollegaer og overkommelige arbeidsoppgaver. For all del, det skulle være et sted å være stolt over, produkter man skulle kunne stå for å snakke om og selge på en troverdig og inspirert måte – men jobben skulle kanskje allikevel bare være en bonus? Et type jobb hvor det var enkelt å legge til rette for å kunne gjøre alle de andre tingene som faktisk motiverte, de tingene som også fikk hennes øyne til å lyse allerede. For det handler om å legge opp livet på en måte som er best for seg selv, på en måte som gir deg best utbytte av hver dag. For meg er det faste rutiner, det å vite hva jeg går til, men med uendelige muligheter, flere nivåer å jobbe for og tanken på å hver dag bli bedre enn jeg var i går. Men for deg kan det være noe helt annet, kanskje du vil jobbe et par dager i uka, ha et lite sted med de tingene du eier, og så reise på eventyr resten av tiden; eller kanskje det beste er å ha en ni til fire jobb fem dager i uka hvor du ikke bruker opp all din energi, slik at du hver dag kan reise hjem å nyte tiden med familien og ta en ferie da det passer deg og dine.

    Drømmejobben er ikke det eneste målet, det er ikke meningen at det skal være hoveddriveren for alle – og det kan også endre seg. Noen ganger skal stedet du jobber kun være et ålreit sted å være mens du tjener penger til å gjøre alle de tingene du setter fyr på sjelen din og får dine øyne til å lyse når du snakker om det. Så før du sier at du ikke greier å finne motivasjon i noe som helst, tenk først over om du har prøvd å lete etter den på feil sted. Vi er alle forskjellige, og takk alt det som er godt for det!

    Bilde av: Erlend Åse (@elasephotography på instragram)