20 dager uten Instragram, Facebook eller Snapchat på mobilen, og jeg er hvert fall overbevist om behovet og effekten. Her hadde jeg også definitivt bestemt meg for at det blir mer enn bare tre uker uten – så det var null sosiale medier på 17. mai som den originale planen var. Dere får disse oppdateringene ganske mye senere enn når de virkelig skjer – mest fordi hode mitt har trengt å lande ganske bra først.
20 dager inn var riktignok da det begynte å ikke lenger føles euforisk og gøy lenger. Dette var øyeblikket det begynte å bli mer klart for meg hvorfor det hadde blitt så ille – nettopp fordi dette var øyeblikket alle de tankene jeg hadde ønsket å gjøre stille, som jeg hadde ønsket og trengt å overse for å komme meg gjennom dag til dag livet med mye stress og å alt for mye nye utfordringer, trang seg frem igjen. De tankene som gjør det litt vanskeligere å holde seg positiv, som gjør det litt vanskeligere å få sove og fokusere på alt annet. Minnene jeg sliter med å finne ut om gjør meg mest sint, kvalm eller lei meg.
Hodet mitt er et sted fylt av konstant chatter – jeg er av de som er heldig nok til å både ha bilder og fullverdige ord og setninger i hode. Jeg kan se for meg fulle landskaper, treningsøvelser, minner, ommøbleringer og syprosjekter i eget hode, men jeg har også fulle samtaler som ikke går bare i «tanker», men som kan gå på ulike språk (vi snakker i hovedsak kun norsk og engelsk altså, kun språk jeg kan). Og selv om dette ikke nødvendigvis hadde stoppet opp når livet var mer scrolling og input enn egne tanker, så fungerte det på en annen måte. Etter de 10 første dagene kjente jeg på økt utfoldelse igjen, men etter 20 mistet jeg kontrollen.
Nå høres dette mer negativt ut enn det nødvendigvis er – ja, mange av minnene og tankene handler om mye av de verste tingene jeg har vært gjennom, men det handlet ikke om overveldelse eller håpløshet som det ofte har vært tidligere. Jeg tok meg tid til å begynne i det små og bearbeide litt mer av det, jeg fikk det ned på papiret, og jeg vurderte hva jeg ønsket å gjøre med det, eller få ut av det. Jeg lot det stå på! Og visste det ikke var verden min lenger – hvert fall ikke akkurat nå. Og jeg fikk minnet meg om hvorfor jeg har tatt noen av de valgene jeg har gjort. Etter 20 dager var det ikke euforisk lenger, men tankene jeg hadde jobbet så hardt for å presse ned til en tid jeg kunne ha overskudd og tid til å håndtere det, tok heller ikke lenger livet av meg som de så lenge hadde prøvd.
Velger ikke å håpe en gang at jeg nå er helt friskmeldt på den fronten heller – har vært gjennom det noen ganger, nok til å vite at det bare vil ligge der. Og skal heller ikke påstå at jeg nå allerede har funnet en indre ro jeg ikke trodde var mulig, for det vil være en direkte løyn! Men jeg kjenner på et lite håp igjen – et håp om at det ikke skal få knekke meg, at jeg kan få igjen energien og viljen til å dele og delta i eget liv på egne premisser igjen. It freaking hurts! Men om jeg greier å ta meg tid til å sitte i ukomfortabelheten – så kjennes det ut som at det kan bli overkommelig, om ikke enkelt, å bare være meg.
Så oppsummert – jeg har ikke savnet scrollingen på noen som helst måte. Jeg har derimot savnet selvmedisineringen og bedøvelsen det har funket som på symptomer og tanker det er mer enn ukomfortabelt – egentlig bare vondt, sånn direkte – å sitte med. Men jeg har også kommet til et punkt hvor det ikke føles helt uoverkommelig; så kanskje dette kan gå greit? Kanskje vi bare holder på i 6 måneder? Vi får se.
Q: Har du selv testet en sosiale medier detox? Hvordan har det gått, eller hvordan ønsker du å legge det opp? Fortell meg gjerne i kommentarfeltet under!
