Jeg har lenge hatt vanskelig for å si at jeg skal “feire” kvinnedagen, til tross for at kvinner gjør og er mye som er verdt å feire. Utfordringen ligger nok i at jeg føler en usikkerhet rundt hvorfor vi sier den feires. Kanskje det handler om å prøve å holde oss positive, og slik velge å fokusere på alle de fantastiske kvinnene som omgir oss, og alt vi kan og allerede har fått til? Slik sett høres det jo veldig flott ut.
Når begynte vi egentlig å si det? “Gratulerer med kvinnedagen” og “feire kvinnedagen”? Har det alltid vært slik, eller var det noen som begynte en dag de selv følte at arbeidet var ferdig – likestilling i verden var nådd, og alt som sto igjen var å gratulere og feire? Dagen ble tross alt i 1910 vedtatt som en internasjonal demonstrasjonsdag for kvinners rettigheter, og ble i 1977 også anerkjent av FN som dette. Kilder som snakker om historien til kvinnedagen snakker i hovedsak om markering av dagen, ikke feiring av den.
Det kan nok oppleves som småpirk, men små ord kan få stor betydning. Når vi snakker om å feire kvinnedagen opplever mange tydelig at roser, flotte ord og rød løper for kvinnene rundt seg er måten å gjøre det på, også stopper vi der. Det sees ikke nærmere på kilder som forteller hva som fremdeles gjør denne dagen så viktig, eller hvilken reell betydning de kan utgjøre utover en hyggelig oppmerksomhet til en kvinne eller to de kjenner. Det gjelder selvfølgelig ikke alle, men mange tror jeg kan ha godt av en poengtering av at dagen markeres – kvinner feires.
Om ikke lenger en kampdag i så måte, er det en dag for å rette søkelys mot kvinners situasjon og posisjon i den verden vi står i, i dag. For all del feire hvor langt vi har kommet, men fokusere på det som gjenstår – på veien videre.
I forbindelse med kvinnedagen valgte jeg å delta på Handelshøyskolen BI’s “International Women’s Day Celebration” arrangert i samarbeid med Oslo Business Region, AW Magazine, og ABG Sundal Collier Foundation for Women in Finance. På en power point slide fra Anna Fiskå Paulsen fremkommer det et spørsmålstegn på slutten av “Happy International Women’s Day?”, og tilhørende respons fra salen tilsa en enighet om at ordet “Happy” opplevdes lite beskrivende.
På arrangementet ble nyere forskning og rapporter tilknyttet kvinner i business, finans og entreprenørskap presentert, med fokus på andel kvinnelige styremedlemmer og daglige ledere, hvordan kvinner (ikke egentlig) investerer, og hvordan det ikke ser ut til at en eneste bransje som har et flertall kvinnelige daglige ledere eller styremedlemmer.
Deretter ble vi presentert med et utvalg suksesshistorier presentert av kvinner som har fått det til, og som også brenner for å hjelpe resten av de som ønsker det, nå opp. Historier som inspirer, slik at de noe deprimerende faktaene vi så langt var presentert med ikke skulle bli demotiverende, men gi nye innfallsvinkler og argumenter i videre arbeid.
Til tross for en svært stressende hverdag om dagen som revisor midt i årsoppgjør, utfordringer på hjemmebane, og et nylig lever prosjekt jeg kommer mer tilbake til ved en senere anledning, er jeg svært glad jeg tok meg tid til denne markeringen hos BI. For dette var akkurat det jeg trengte for å ikke grave meg ned i nyheter, stress og deprimerende statistikker. Det å høre at vi er fler som prøver, og som møter mange av de samme gamle argumentene av de som ikke ønsker eller greier å forstå at et arbeid og en kamp for en gruppes muligheter og rettigheter, ikke er arbeid mot eller hat for en annen gruppes. For ikke å snakke om en påminnelse om at det er folk der ute som får det til, som overkommer statistiske sannsynligheter og imposter syndrom, og når opp!
Om så jeg tror vi trenger å fokusere på at det er snakk om en markering, mer enn en feiring, er jeg fylt med friskt mot om at uavhengig av om utfordringene er mange og ofte vanskelige, så nytter det. For vi er fler som ikke har mistet håpet – og så lenge vi fremdeles har det, skal vi kunne komme langt!
Kilder:
– https://snl.no/Kvinnedagen
Kine lovise Fredriksen 