Tag: frihet

  • Nasjonaldagen 17. mai ðŸ‡³ðŸ‡´

    Nasjonaldagen 17. mai ðŸ‡³ðŸ‡´

    I gÃ¥r var 17. mai – grunnlovsdagen – dagen vi i Norge feirer at vi i 1814 fikk pÃ¥ plass vÃ¥r egen grunnlov; enstemmig vedtatt av Riksforsamlingen pÃ¥ Eidsvoll (dagen før) og signert, og Christian Frederik ble valgt til Norges konge. Vi samles i store og smÃ¥ gjenger, gratulerer hverandre – kjente og ukjente – med dagen, ser pÃ¥ barnetog, russetog, korps, og mange flotte bunader og finstaser i mange slag. Den delen jeg kanskje setter mest pris pÃ¥ er først og fremst hvor sosialt akseptert det er Ã¥ spise sÃ¥ mange is man orker, minst en pølse, ogsÃ¥ enda mer kaker og is med jordbær (helst) etterpÃ¥ igjen. I tillegg til Ã¥ ha en fridag Ã¥ bruke med venner og bekjente selvfølgelig, hvor jeg kan være akkurat sÃ¥ ekstra som jeg ønsker og fremdeles passe fint inn med resten.

    Til tross for at Grunnloven i Ã¥r ble hele 202 Ã¥r gammel, er ikke feiringen slik vi kjenner den i nærheten av like gammel. Noen har greid Ã¥ feire litt pÃ¥ noen vis siden starten, men med en vesentlig hump i vegen først pÃ¥ 1820 tallet med personalunionen (første møte med det ordet personlig, hei Google AI) med Sverige, under samme konge Karl Johan, som ikke var like interessert i den norske selvstendighetsbevegelsen 17. mai feiringen representerte. Her ble 1829 et lite gjennombrudd hvor militære styrker angrep en folkemasse pÃ¥ Stortorget som feiret dagen og ikke ville gÃ¥ hjem utpÃ¥ kvelden (vi har ikke nødvendigvis forandret oss noe voldsomt, heheh) i det som senere er kjent som Torgslaget. PÃ¥ denne feiringen var ogsÃ¥ selveste Henrik Wergeland, som ved sine taler og dikt anses Ã¥ være den som virkelig gjorde 17. mai til en feiret nasjonaldag i større og større kretser i det vidstrakte norske land – med senere hjelp ogsÃ¥ av Bjørnstjerne Bjørnson som tok initiativ til det første barnetoget i 1870. Et tog den norske kongefamilien har hilst til fra balkongen i Oslo siden 1906 – minus den neste vesentlige humpen i vegen i form av okkupasjonsÃ¥rene 1940 til 1945. En tid det igjen ble forbudt Ã¥ bÃ¥de gÃ¥ i tog og i det hele tatt Ã¥ bruke fargene i det norske flagget en gang pÃ¥ klærne. Fun fact sÃ¥ er – om ikke dagens russetradisjoner, sÃ¥ i det minste – tradisjonen for russens medvirkning til dagen ca. like lang som kongefamiliens vinking!

    I gÃ¥r mÃ¥ jeg innrømme at jeg ikke tenkte spesielt mye pÃ¥ noe av dette. Jeg fikk pÃ¥ meg bunaden, og fikk for første gang gÃ¥tt med den tilhørende jakken jeg fikk for noen Ã¥r siden da temperaturen ikke akkurat var skyhøy. Allikevel fokuserte jeg videre pÃ¥ inntak av minst tre is, tror det ogsÃ¥ ble hele fire pølser, og et par bakværk til Ã¥ toppe det hele av. Jeg sÃ¥ barnetog i Hamar sentrum, nikket i takt til noe som mÃ¥ ha vært minst en hÃ¥ndfull korps, og mistet som vanlig følelsen i føttene av bunadsskoene. Det ble lange og gode samtaler med gode venner, og grilling og regn i svært norsk tradisjon. Helt generelt var fokuset pÃ¥ god stemning og gode minner – og uten sosiale medier pÃ¥ telefonen gjaldt det ogsÃ¥ Ã¥ være bare tilstede der jeg var og de jeg var med.

    I dag derimot lar jeg meg i større grad minnes om hvor heldig og privilegert jeg er som har mulighet til Ã¥ gjøre akkurat det i gÃ¥r. Det har ikke alltid vært tilfelle i Norge – hvor to Ã¥rhundre har gÃ¥tt siden Grunnloven kom, men hver av de to Ã¥rhundrene har hatt sin periode med ufrihet. Er vi heldigere i det neste Ã¥rhundret, eller vil vi ogsÃ¥ møte vÃ¥r runde som eventuelt ogsÃ¥ forhÃ¥pentligvis vil ende i vÃ¥r favør som de to siste. Og selv om vi i Norge kan føles oss sÃ¥ heldige akkurat nÃ¥, vet vi ogsÃ¥ at det i mange deler av verden – i nesten hver verdensdel – er mennesker som ikke er like heldige. BÃ¥de de som har kjent pÃ¥ ufriheten sÃ¥ lenge at alt for mange nesten ikke kan huske hvordan frihet føles, og de som har den sÃ¥ friskt i minnet at hver dag en en kamp om Ã¥ ikke la minnene dø hen.

    Jeg kan tulle med vår historie over fordi uansett hvor mange ufriheter jeg kan mene å ha kjent på, så er mitt lands frihet og rett til å eksistere det eneste jeg personlig kjenner. Det lar jeg meg i dag prises lykkelig over at er tilfellet, og håper at skal fortsette. Det er noe jeg i dag også minnes at er et tapt håp for alt for mange. Noe jeg har et brennende ønske om at færrest mulig skal måtte kjenne på i fremtiden, til tross for at vi i ikke har hatt så mange voldelige konflikter på samme tid siden 2. verdenskrig. I en rapport fra 2025 var det 56 aktige kriger, med Ukraina, Palestina og Sudan som de tre dødeligste. Jeg unner de alle å kjenne de følelsene jeg kunne sitte med i går! Vi har alle nok av andre utfordringer å møte og overkomme, om vi ikke skal måtte kjempe for det som burde være det mest grunnleggende i tillegg.

    Jeg har ikke noe svar eller noen løsninger, bare brennende ønsker og drømmer for en bedre fremtid for oss alle. SÃ¥ var det bare Ã¥ hÃ¥pe da, at vi finner løsningen pÃ¥ vegen – for sÃ¥ lenge noen har hÃ¥p, sÃ¥ er det vel hÃ¥p? Eller noe sÃ¥nt.

    Kilder:
    https://snl.no/17._mai
    https://snl.no/Torgslaget
    https://www.forskning.no/krig-og-fred/har-ikke-vaert-sa-mye-krig-i-verden-siden-2-verdenskrig-ifolge-ny-rapport/2503692
    Mine bilder