I går var 17. mai – grunnlovsdagen – dagen vi i Norge feirer at vi i 1814 fikk på plass vår egen grunnlov; enstemmig vedtatt av Riksforsamlingen på Eidsvoll (dagen før) og signert, og Christian Frederik ble valgt til Norges konge. Vi samles i store og små gjenger, gratulerer hverandre – kjente og ukjente – med dagen, ser på barnetog, russetog, korps, og mange flotte bunader og finstaser i mange slag. Den delen jeg kanskje setter mest pris på er først og fremst hvor sosialt akseptert det er å spise så mange is man orker, minst en pølse, også enda mer kaker og is med jordbær (helst) etterpå igjen. I tillegg til å ha en fridag å bruke med venner og bekjente selvfølgelig, hvor jeg kan være akkurat så ekstra som jeg ønsker og fremdeles passe fint inn med resten.
Til tross for at Grunnloven i år ble hele 202 år gammel, er ikke feiringen slik vi kjenner den i nærheten av like gammel. Noen har greid å feire litt på noen vis siden starten, men med en vesentlig hump i vegen først på 1820 tallet med personalunionen (første møte med det ordet personlig, hei Google AI) med Sverige, under samme konge Karl Johan, som ikke var like interessert i den norske selvstendighetsbevegelsen 17. mai feiringen representerte. Her ble 1829 et lite gjennombrudd hvor militære styrker angrep en folkemasse på Stortorget som feiret dagen og ikke ville gå hjem utpå kvelden (vi har ikke nødvendigvis forandret oss noe voldsomt, heheh) i det som senere er kjent som Torgslaget. På denne feiringen var også selveste Henrik Wergeland, som ved sine taler og dikt anses å være den som virkelig gjorde 17. mai til en feiret nasjonaldag i større og større kretser i det vidstrakte norske land – med senere hjelp også av Bjørnstjerne Bjørnson som tok initiativ til det første barnetoget i 1870. Et tog den norske kongefamilien har hilst til fra balkongen i Oslo siden 1906 – minus den neste vesentlige humpen i vegen i form av okkupasjonsårene 1940 til 1945. En tid det igjen ble forbudt å både gå i tog og i det hele tatt å bruke fargene i det norske flagget en gang på klærne. Fun fact så er – om ikke dagens russetradisjoner, så i det minste – tradisjonen for russens medvirkning til dagen ca. like lang som kongefamiliens vinking!
I går må jeg innrømme at jeg ikke tenkte spesielt mye på noe av dette. Jeg fikk på meg bunaden, og fikk for første gang gått med den tilhørende jakken jeg fikk for noen år siden da temperaturen ikke akkurat var skyhøy. Allikevel fokuserte jeg videre på inntak av minst tre is, tror det også ble hele fire pølser, og et par bakværk til å toppe det hele av. Jeg så barnetog i Hamar sentrum, nikket i takt til noe som må ha vært minst en håndfull korps, og mistet som vanlig følelsen i føttene av bunadsskoene. Det ble lange og gode samtaler med gode venner, og grilling og regn i svært norsk tradisjon. Helt generelt var fokuset på god stemning og gode minner – og uten sosiale medier på telefonen gjaldt det også å være bare tilstede der jeg var og de jeg var med.
I dag derimot lar jeg meg i større grad minnes om hvor heldig og privilegert jeg er som har mulighet til å gjøre akkurat det i går. Det har ikke alltid vært tilfelle i Norge – hvor to århundre har gått siden Grunnloven kom, men hver av de to århundrene har hatt sin periode med ufrihet. Er vi heldigere i det neste århundret, eller vil vi også møte vår runde som eventuelt også forhåpentligvis vil ende i vår favør som de to siste. Og selv om vi i Norge kan føles oss så heldige akkurat nå, vet vi også at det i mange deler av verden – i nesten hver verdensdel – er mennesker som ikke er like heldige. Både de som har kjent på ufriheten så lenge at alt for mange nesten ikke kan huske hvordan frihet føles, og de som har den så friskt i minnet at hver dag en en kamp om å ikke la minnene dø hen.
Jeg kan tulle med vår historie over fordi uansett hvor mange ufriheter jeg kan mene å ha kjent på, så er mitt lands frihet og rett til å eksistere det eneste jeg personlig kjenner. Det lar jeg meg i dag prises lykkelig over at er tilfellet, og håper at skal fortsette. Det er noe jeg i dag også minnes at er et tapt håp for alt for mange. Noe jeg har et brennende ønske om at færrest mulig skal måtte kjenne på i fremtiden, til tross for at vi i ikke har hatt så mange voldelige konflikter på samme tid siden 2. verdenskrig. I en rapport fra 2025 var det 56 aktige kriger, med Ukraina, Palestina og Sudan som de tre dødeligste. Jeg unner de alle å kjenne de følelsene jeg kunne sitte med i går! Vi har alle nok av andre utfordringer å møte og overkomme, om vi ikke skal måtte kjempe for det som burde være det mest grunnleggende i tillegg.
Jeg har ikke noe svar eller noen løsninger, bare brennende ønsker og drømmer for en bedre fremtid for oss alle. Så var det bare å håpe da, at vi finner løsningen på vegen – for så lenge noen har håp, så er det vel håp? Eller noe sånt.
Kilder:
https://snl.no/17._mai
https://snl.no/Torgslaget
https://www.forskning.no/krig-og-fred/har-ikke-vaert-sa-mye-krig-i-verden-siden-2-verdenskrig-ifolge-ny-rapport/2503692
Mine bilder
Kine lovise Fredriksen 
Leave a comment